Men, blir det ikke veldig ensomt?

Noe av det jeg har lært av å reise alene, og hvorfor jeg alltid har med meg litt «hjemmefølelse» i kofferten.

-Men… blir det ikke veldig ensomt?

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Det kommer nesten alltid når folk forstår at reisen vi nettopp snakket om, var en solo-reise

Og det skjønner jeg godt.

For hvor ofte blir vi egentlig kjent med nye mennesker når vi reiser sammen med andre? Enten det er med partner, venner eller familie? Hele poenget med disse turene er jo nettopp å være sammen. Styrke bånd. Lage felles minner. Være til stede for hverandre, uten alt stresset hjemmefra. Da er det ikke ukjente mennesker som får oppmerksomheten. De blir hyggelige, men fjerne, bakgrunnsfigurer.

Så det er ikke rart at mange tenker at det blir enda mer sånn når man reiser alene. At man blir gående for seg selv. Mutters alene. Og hvem skal man da snakke med?

Solo-reiser som voksen. Blir det ikke ensomt og stusselig?

I min ungdom, havnet jeg på en lang solo-reise, etter at reisefølget mitt dro hjem som avtalt. Det var ikke planlagt på forhånd, men underveis hadde jeg oppdaget en ting; Ensomhet var aldri et tema. Vi møtte folk hele tiden. Ja, det ble nesten for mye. Kanskje det var på denne turen jeg oppdaget behovet for egentid? I allefall lengtet jeg stadig etter pauser helt for meg selv.

Men å være ung backpacker, stadig omgitt av likesinnede, er én ting.

Som voksen, ville det vel bli helt annerledes? Det trodde jeg, da jeg som nyskilt småbarnsmor pakket kofferten og dro på min første solo-reise etter at barna var født. Ikke fri som fuglen og i tjueårene lenger. Ikke ryggsekk og åpne netter. En helt annen livsfase, og en annen type reise.

Jeg var spent og litt urolig. Målet med turen var å finne roen, lese, hvile, bade, og bare suge til meg energi. Endelig få tid til meg selv, og komme styrket tilbake til hverdagen. Likevel dukket tanken opp; Ville ensomheten komme snikende og ødelegge alt?

Vel…. Det gjorde den ikke.

Turen ble alt annet enn ensom. I tillegg ble den et vendepunkt. Og den åpnet noe i meg, som jeg ikke ante at jeg trengte.

Solo-reiser har ofte den effekten på folk.

Så ja, jeg forstår spørsmålet om ensomhet.

Det rare er innimellom kan samme spørsmål dukke opp hos meg. Selv etter utallige turer alene. Spesielt hvis jeg skal til en ukjent kultur, et sted langt unna, eller hvis turen skjer på impuls, uten særlig planlegging. Da kan det føles som å hoppe uten helt å vite om fallskjermen er med.

Men, forskjellen er at spørsmålet ikke skremmer meg lenger. Ikke som før.

For det første, så vet jeg etter utallige turer, at det ikke blir ensomt. Med mindre jeg vil det selv. Det er faktisk enklere å bli kjent med folk når man reiser alene enn når man er flere.

For det andre har jeg erfart forskjellen mellom ensomhet og det å være alene. Ensomhet er en følelse, ikke en situasjon. Den kan komme midt i et rom fullt av mennesker du kjenner. Og den kan glimre med sitt fravær, selv om du sitter mutters alene på en strand.

Vi vet det jo alle sammen. Det er bare så lett å glemme.

Egentid og frihet.

Nå treffer jeg flere og flere godt voksne som har oppdaget fordelene ved å reise alene. Og som nyter det. For noen ganger trenger vi alle egentid. Kunne gjøre akkurat som vi vil, når vi vil. Være impulsiv. Snu på planer uten å måtte forklare eller inngå kompromisser. Veksle mellom aktivitet og hvile, helt etter humør eller plutselige innfall. Det gir en frihetsfølelse som kan være vanskelig å forstå. Før man har kjent den på kroppen selv.

Og det gir plass til noe viktig. Egentid som ikke handler om plikt, men om tilstedeværelse. Tid til å kjenne etter; Hvordan har jeg det egentlig? Hva har jeg lyst til å gjøre i dag? Hva trenger jeg nå?

Likevel.

Noen ganger klaffer det ikke. Det kan komme dager der du er sosialt innstilt, men ikke treffer noen. Og hva gjør man når rastløsheten melder seg og stillheten føles for voldsom?

Det er gjerne slike dager mange frykter, og som fører til at mange dømmer hele reise-ideen nord og ned. Vurderer full retrett.

Men, det går an å jukse litt.

Så ett av mine beste råd er å være forberedt på akkurat disse situasjonene.

Jeg pleier å si at jeg jukser litt.

Bagasjen inneholder alltid noen små «redningsbøyer». Jeg tar alltid med ting jeg liker å holde på med når jeg er hjemme alene. En bok. En film. En notatbok. Strikketøy. Mobilen, så klart. Små ting som enten kan fylle tiden, eller åpne for kontakt hvis jeg ønsker det.

Dette er mine gode hjelpere. Og de kan være dine også. Bare sørg for å ta med ting som du trives med. Kanskje det er et kamera? Tegnesaker? Noe som føles som ditt eget hemmelige, gode selskap som du ser fram til. Og det er viktig, for de blir dine faste følgesvenner på turen.

Trenger vi være så engstelig for alenetid eller ensomme stunder?

Ikke la frykten for korte eller lengre øyeblikk med ensomhetsfølelse holde deg igjen. De øyeblikkene kan ha mer verdi enn du tror.

Det sies at det er når vi kjeder oss, at kreativiteten våkner. Kanskje gir disse øyeblikkene noe du ellers ville gått glipp av? Kanskje får du en innsikt, en idé, eller bare en ro du ikke visste du savnet?

Så jeg har sluttet å være redd for alenetid. Ikke fordi den alltid er fantastisk, men fordi den har sin verdi, også når den oppleves litt ubehagelig.

Kanskje er det ikke alenetiden som er skummel for oss. Kanskje er det fraværet av tid og rom til å kjenne etter.

Kanskje det er en gave, hvis vi tør å gi den plass.

Og når du ikke er i det filosofiske hjørnet, slik jeg er nå?

Når du er litt rastløs og sugen på å gjøre noe?

Ja, da er det bare å stikke hodet ned i bagasjen. Og jukse litt.

PS.

Akk. Sånn kan tankene fly når fingrene løper over tastaturet. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvor sosiale solo-reiser ofte er. Det er min vante respons når spørsmålet om ensomhet dukker opp. Alle de fine samtalene du kan få oppleve, alle de flotte og interessante menneskene du kan treffe og hvor sjelden du faktisk er alene, med mindre du går inn for det selv.

Dette er noe de fleste soloreisende oppdager ganske raskt. Til stor forbauselse for mange i starten.

Plutselig er du midt i en samtale med noen du ikke ante at du skulle møte. Og av og til blir det til vennskap for livet.

Hvordan dette skjer og hva du kan gjøre for å åpne for det, skal jeg skrive mer om en annen gang.